PÅ DE 70.000 FAVNE

- Ole Hallesby møter Søren Kierkegaard....

Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete. Du vet at du ikke kan og ikke vil dø slik som du er nå. Du må bli omvendt innen du dør, men du vil ikke omvende deg nå. (....) Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng om morgenen eller i helvete? Jo, ganske liketil: Fordi du vil omvende deg siden. Kunne du spørre dem som nå er i den evige fortapelse om de ikke hadde villet omvende seg, tenker jeg de fleste ville svare: Jo, det vil vi. Men hvorfor gikk dere da fortapt? Vi ville aldri omvende oss nå, men siden.

Slik lød den berømte talen fra Indremisjonens talerstol en januarkveld det Herrens år 1953. De troende bøyde hodet - frøs nok litt i sitt innerste - men nikket bekreftende til talerens mektige ord. Men de samme ordene gikk videre, de strømmet ut over Rikskringkastingen og ut i de tusen hjem, der folk skvatt opp fra middagsluren eller satte kaffen i halsen, og hvor Hallesbys formaninger om de evige helvetesstraffer møtte på heftig motstand. Denne gangen hadde mannen gått for langt!

1 Kierkegaard og Hallesby
Vi befinner oss altså i 1953 - det er 50 år etter Ole Hallesbys egen omvendelse. Det er samtidig 100 år etter at Søren Kierkegaard sto frem i København og førte sin berømte kirkekamp mot hele den etablerte kirke - mot all „officiell Christendom“. Hvilken sammenheng er det mellom disse tre hendelsene: Kirkekamp - omvendelse - kirkekamp? Hvilken sammenheng er det mellom den ensomme københavner Søren Kierkegaard og indremisjonshøvdingen fra Aremark, Ole Hallesby?
Det dreier seg om to av de mest markante skikkelser i nordisk kirkeliv. Skikkelsene har felles trekk: kompromissløse, inderlige og med et særlig blikk for den enkelte og hans gudsforhold. I en viss forstand er de også rake motsetninger: Ole er predikanten og folketaleren som blir en autoritet og en maktfaktor i politikk, kultur og kirkeliv. Søren er den ensomme skribent som sitter i sitt studerkammer og skriver for hiin Enkelte, en ukjent og litt komisk særling i sin samtids København.
Jeg vil invitere dere med på en liten vandring gjennom vår skandinaviske idé- og kirkehistorie, der vi skal lete etter sammenhenger og spor. Vi skal se på deres forhold til kirken, deres teologi og deres tenkning. Vi skal dessuten forsøke å trenge dypere inn i motiver som preget deres liv og deres tro - fremfor alt forholdet til døden.
Det er altså ikke først og fremst det ytre som opptar meg når jeg skal trekke noen linjer mellom disse to. Det er det som skjer i det indre: Inderligheden, som Kierkegaard skrev. Inderligheten, Subjektiviteten er Sandheden. Og fra dette perspektivet skal vi se hvordan det indre bryter ut - det synes å ha sin egen dynamikk eller dialektikk om man vil - og ytrer seg i provokasjon og kamp. Til forargelse for mange....
Kierkegaard introduserte et bilde på Abrahams tro som ble kjært for Ole Hallesby. Det uttrykte så tydelig hva han selv forsto med tro og omvendelse: Det dreier seg ganske enkelt om å kaste seg ut på de 70.000 favner. Uten fotfeste, uten sikre holdepunkter i livet, der møter vi Gud. Og i dette spranget er det de møter hverandre, disse to: Ole Hallesby møter Søren Kierkegaard – på dypt vann…

2 Omvendelsens kamp
Det begynte med omvendelsen. Alt begynner med omvendelsen. Selv om han kom fra en bygd med stor vekkelse og en far som var vekkelsespredikant, ble Ole isteden fascinert av den liberale teologi da han kom til hovedstaden som teologistudent. Han hadde merket skuffelsen hos faren og vennene - de troende hjemme i Aremark - men selv kunne han ikke annet, mente han. Han kunne og ville ikke ofre sitt intellekt på troens alter.
Det var i den liberale teologiens tid rundt forrige århundreskifte og Ole var en skarp debattant som utfordret de gamle kirkelige dogmer. Men selv var han ikke helt tilfreds. Han hadde vært mye syk. Tankene kretset rundt død og savn. Han hadde selv vært døden nær ved et par anledninger og hadde dessuten mistet sin mor i ung alder - han var bare 12 år gammel. Savnet etter moren satt dypt. Og dødens alvor blandet seg langsomt inn i hans eget gudsforhold, inn i hans tanker og tvil - og det gjorde ham lite tilfreds. Han kjente seg svak og mismodig, iblant nærmest fortvilet.
Langsomt var Ole selv i ferd med å bli seg dette bevisst. Men den som utløste prosessen, var professor Fredrik Petersen ved det teologiske fakultet. Petersen er ingen hvem som helst. Han skrev en av de første større avhandlingene om Kierkegaard. Han var den eldste professor ved fakultetet og en som prøvde å formidle mellom pietisme og liberal teologi. Han var dessuten en professor som hadde god kontakt med studentene - ikke bare hva det faglige angikk. Han ba stud.theol. Ole Hallesby om å komme en tur hjem til ham i Uranienborg Terrasse.
Når Hallesby kommer innom, prater de et par minutter om helt alminnelige ting før Petersen stirrer ham rett i øynene og sier: - Vil De ikke bli en kristen nå, Hallesby? Det er ord som treffer den unge studenten. Hva mener han? Bli en kristen? Han trenger litt tid for å gjenvinne likevekten. Da han igjen tar til orde, unnviker han den direkte utfordringen. Han snakker om noen teoretiske vanskeligheter han har med teologien. Men dette er ikke Petersen interessert i. Han har sagt det han ville si. Ikke lenge etterpå står Ole ute på gaten. Han spør seg: Er jeg altså slett ikke noen kristen? Er jeg en hedning? Spørsmålene bombarderer samvittigheten hans og biter seg fast. Hallesby er på vei inn i fortvilelsen....
Dag Kullerud skriver om dette møtet i sin biografi om Ole Hallesby. Og han tolker Oles fortvilelse som en sykdom i selvet. Det dreier seg om Sygdommen til Døden, som Kierkegaard har analysert nøye i boken av samme navn. Og kanskje er det ikke så underlig at nettopp Fredrik Petersen har sett Hallesbys fortvilelse og tolket den som sykdommen til døden. Han kjente Kierkegaards verker ut og inn og var selv talsmann for en inderlig kristendom. Han har nok sett symptomene, han har ant at noe er i ferd med å skje. Og så har han selv bidratt til å gjøre selve sykdommen bevisst.
Nettopp dette er et viktig poeng for Kierkegaard: At sykdommen må gjøres bevisst. Først da er det mulig å gjøre noe med den, først da er man beredt til å motta helbredelsen. Men også dette kan kreve en stor kamp. En kamp i selvet. Det er menneskets vilje som kjemper med seg selv - men uten å være i stand til å overgi seg til Gud. Kierkegaard kaller det „Den fortvivlelse, fortvivlet at ville være sig selv“. Om denne fortvilelse skriver Kierkegaard:
Det fortvivlede Selv bygger altsaa bestandigt kun Luftcasteller, og fægter bestandigt blot i Luften. Det ser brilliant ud, (...) det grenser næsten til det Fabelagtige. Ja, det gjør det rigtignok; og til Grund for det Hele ligger ogsaa Intet.
Dette er nok en treffende karakteristikk av den liberale teologen Ole Hallesby. Denne tomhet, denne intethet, er det Ole går og føler på sommeren 1902. Om han på dette tidspunkt har lest Sygdommen til Døden, vet vi ikke sikkert. Men vi vet at han hadde den i bokhylla si, og at han på denne tiden har vært opptatt av Kierkegaards oppbyggelige forfatterskap. Men det skulle bli forestillingen om døden i ganske konkret forstand som fikk ham til å innse fortvilelsen og drev ham til omvendelse. Tankene på døden konfronterte ham med den evige død, det å dø døden, som Kierkegaard skriver.
Så skjer det. Kullerud skildrer hvordan han sitter ved en sykeseng. Kvinnen der i sengen har kreft. Hennes mann har ikke fortalt henne at hun er dødssyk, og han fraråder Ole å forsøke seg på noen omvendelsestale ved sykeleiet. Men Ole konfronteres i denne kvinnens dødelige sykdom med sykdommen til døden. Hennes død er uavvendelig. Hans egen død er uavvendelig. Bare håpet kan bære videre - håpet om frelse. Og han snakker med henne om frelsen som gir syndenes forlatelse og evig liv. Hun er taus, men nikker et lite takk. Ikke lenge etterpå dør hun. Og Ole selv er merket av dødens alvor:
Det fantes bare to muligheter, enten evig fortvilelse eller spranget ut i troen på det paradoksale og umulige, et liv hinsides det uavvendelige. En tro som er tro, nettopp fordi den ikke vet. (...) Tanken er beseiret, ikke ved en ny tanke, men ved en tro som forutsetter tankens avmektighet.
Og slik kommer Hallesby til begynnelsen. Begynnelsen er en beslutning. En beslutning om å begynne på nytt. Han kneler hjemme på hybelen sin, bekjenner sine synder og ber Gud om tilgivelse. Ole Hallesby er omvendt. Troskampen endte med tap - og seier. Hans eget tap og troens seier. Han har kastet seg ut på de 70.000 favner. Og der møtte han sin frelser. Disse erfaringene av død, omvendelse og frelse er i høy grad med på å prege hans egen forkynnelse og teologi. Hans oppgave i livet blir å helbrede mennesker fra den åndelige død - og dette kan først skje dersom de går inn i døden, om de døder seg selv i troen på Jesus Kristus.
Både Søren Kierkegaard og Ole Hallesby har hatt en dypt personlig erfaring av dette. Og på mange måter danner det et felles utgangspunkt for dem begge. Det er den motsatte erfaring av Grundtvigs „menneske først - kristen så“: - Jeg ble kristen for å bli et menneske, sa Ole Hallesby.

3 Kampen mot den liberale teologi. Den første kirkekamp
Vi vender oss nå til kampen mot den liberale teologi, som var Hallesbys neste store utfordring. Denne kampen dreide seg i høy grad om dogmatikk. Dogmatikk og teologisk metode. Jeg vil derfor komme litt nærmere inn på Hallesbys dogmatikk, som bærer tydelige merker av Kierkegaards tenkning. Men først vil jeg gi en historisk skisse av hendelser som preget denne tiden.
I 1908 ble Menighetsfakultetet opprettet, som en protest mot utnevnelsen av den liberale teologen Johannes Ording ved universitetet. Men det nye fakultetet manglet en kompetent lærer i systematisk teologi. Så fikk man overtalt Ole Hallesby til å foreta en ett års studiereise til forskjellige universiteter i Tyskland. Han skrev til og med en doktorgrad i løpet av dette året. Og i 1909 ble han innsatt som lærer ved det nystartede fakultetet. De påfølgende årene bruker han til å bygge opp MF, samtidig som han avanserer til å bli en ledende skikkelse innenfor Indremisjonen. Han er strateg og ideolog. Samtidig reiser han på stadige vekkelsestokt og bekrefter sin stilling i folket. Indremisjonen er en folkebevegelse og lever av det folkelige engasjement.
Men Hallesby er bekymret. Bekymret over at den liberale teologi vinner innflytelse i menighetene. Den fører folk på avveie, mener han. Det er tid for konfrontasjon, for åpen kamp mot liberale prester og teologer. Kampen kulminerer i det store misjonsmøtet i Calmeyergaten i 1920. Under Hallesbys ideologiske lederskap vedtas ikke-samarbeidslinjen. Den er et radikalt uttrykk for mistillit til de liberale: „Gjør noen det meningsløse å studere teologi uten å ha et gjenfødt hjerte og dernest lar seg ansette og ordinere uten å dele menighetens tro, så skal han ikke møtes med menighetens tillit. Vi vil ikke møte ham med tillit. Nei og atter nei!“ tordnet Hallesby utover forsamlingen. Ikke bare skulle man bryte alt samarbeid i menigheten, man skulle også „ha rett til på andre lovlige veier å betjene seg av Guds ord, dåp og nattverd“ når presten „vitterlig ikke forkynte det bibeleske evangelium.“ Calmeyergatelinjen viste seg å være svært effektiv. Ja, faktisk så effektiv at Hallesby mente kampen mot den liberale teologi var vunnet på slutten av 20-tallet. Da fantes det kun enkelte utpreget liberale teologer igjen i landet - og de utgjorde ikke lenger noen stor trussel mot evangeliet.
Kampen ble altså vunnet - foreløpig. Men i en slik sak må man vel kunne spørre seg om målet helliger middelet. Det er ikke bare bare å oppfordre til splid utover i menighetene! For Hallesby var det ikke tvil om at dette var nødvendig. De liberale var ikke troende, de var hedninger. I sin bok Hovedforskjellen mellem positiv og liberal teologi lister han opp ikke mindre enn 16 punkter der de liberale var i strid med Skrift og Bekjennelse. De førte menighetene på avveie! For Hallesby sto de på Djevelens side i kampen om menneskenes hjerter.
Et element i kirkestriden er kampen mot kirken - eller rettere sagt, mot statskirken. Hallesby ville være uavhengig av staten, som etter hans oppfatning kompromitterte kirken. Han kommer med heftige utfall mot statskirken i det nevnte kampskriftet, der han omtaler den liberale teologien som den nye religion:
Det er et eiendommelig skuespil. Her kommer en ganske ny religion. Og staten paatar sig straks utgiftene med at utdanne dens mænd, ja staten sørger for at sprede dem over det hele land, paatar sig endog deres underhold. Og menighederne, som tar imot disse mænd, ja maa ikke de tro, at det er kirkens tro som forkyndes av disse kirkens egne præster?
Dette dobbelte engasjement – for og imot kirken – har Hallesby til felles med Kierkegaard. Begge var de glødende opptatt av kirken og kirkens evangelium. De så seg begge som kirkens forsvarere, men dette førte dem paradoksalt nok ut i en kamp mot kikren. Til sammenligning vil jeg derfor bare hente frem et lite sitat fra et manifest som ble skrevet i 1854:
Dette skal siges, saa være det da sagt: Hvo Du end er, hvilket Dit Liv forresten [maatte være], min Væn, - ved (...) at lade være at deeltage i den offentlige Gudsdyrkelse som den nu er (med Paastand paa at være det nye Testamentes Christendom) har Du bestandigt een og en stor Skyld mindre, Du deeltager ikke i at holde Gud for Nar ved at kalde det nye Testamentes Christendom hvad der ikke er det nye Testamentes Christendom.
Verken Kierkegaard eller Hallesby lot seg ordinere til prester. De har begge vurdert det, men forkastet tanken. Slik ble også deres kritikk av kirken mer effektfull. De kunne kritisere den officielle Christendom fra utsiden - og sette statskirken opp mot den sanne Jesu Kristi kirke.

4 Dogmatiske grunntanker: Paradoks - forargelse - samtidighet
Før vi kommer inn på felles trekk ved Kierkegaards og Hallesbys tenkning, er det verdt å merke seg en avgjørende forskjell mellom de to. Det er en forskjell som går på tenkningens kontekst og formidlingens form. La meg illustrere dette med et lite eksempel:
Hallesbys kamp mot den liberale teologi ble uttrykt i et radikalt enten-eller: Enten står du på Skrift og Bekjennelse og forkynner dette i liv og lære eller du fornekter Skriftens rene ord - men da har du også fornektet Gud og forlatt de troendes fellesskap.
Også Kierkegaard hevder som kjent sitt enten-eller. Og han gjør det med kraft. Men han er ikke dogmatiker eller biblisist. For å si det slik: Kampen for verbalinspirasjonen er ikke noen vesentlig sak for Søren Kierkegaard. Kierkegaards enten-eller er en utfordring til ethvert menneske om eksistensielt engasjement i sitt eget liv. Hans grunnkonsept er i prinsippet åpent for forskjellige livstydninger, og formidlingens form minner mer om litteratur og filosofi enn teologi. Kierkegaard nærmer seg sin eksistensielle ansats fra en mengde forskjellige synsvinkler, og denne pluraliteten gjør det mulig for pietister såvel som nihilister, kulturradikalere såvel som filosofer, forfattere og dogmatikere å la seg inspirere av Kierkegaard. Når vi ser på Hallesbys bruk av Kierkegaard, dreier det seg om én blant svært mange muligheter som ligger latent i hans forfatterskap. Hallesby anvender tanker fra Kierkegaard i sitt univers og tolker hans kategorier inn i sin virkelighetsforståelse.
Samtidig skal det sies at Kierkegaard bidro til å forme et nytt teologisk språk, til dels med helt nye kategorier, til dels med en nytolkning av gamle kategorier. Dette språket tar Hallesby i bruk. Og det er ikke tilfeldig at Kierkegaard er en av de få tenkere han behandler i første del av sin Troslære.
Hallesby deler opp troens forutsetninger i de objektive og de subjektive. Han legger stor vekt på de siste, altså på erfaringen. Hans utgangsposisjon i møte med de liberale synes derfor å være på linje med Kierkegaards kritikk av hegelianerne: De vil gjøre teologien og filosofien til en objektiv vitenskap - men glemmer seg selv. Og i subjektiviteten, i inderligheten, er sannheten å finne.
Som motvekt mot filosofien bliver paradokset en sentral kategori for Kierkegaard. Et paradoks er i alminnelig forstand noe som ikke er mulig å gripe for tenkningen. Det ”absolutte paradoks” er sannheten om Jesus Kristus, gudmennesket som kom til verden for å frelse menneskene og gi dem evig salighet. Denne sannhet er umulig å gripe for forstanden, hevder Kierkegaard. Den kan kun tros ved at forstanden kapitulerer og gir seg selv hen i troens lidenskap. I den subjektive lidenskap - ikke i den objektive tenkning - er sannheten å finne.
Hallesby tar opp disse tankene i den delen av Troslæren som handler om „Troens subjektive forutsetninger“. Han skriver:
[Kierkegaard] viser, hvorledes kristendommen er og blir paradokset for det naturlige menneske. Men tiltrods for paradokset kan dog det naturlige menneske bli overbevist om kristendommens sandhet. Imidlertid sker det først, naar mennesket er kommet ind i „den absolutte selvbekymring“ og intet andet valg har end at fortvile eller gripe paradokset. Derfor blir troen livets største vovestykke, hvorved mennesket kaster sig paa „de 70 000 favnes vand“
Her stemmer altså de to overens. Tilsynelatende. Men likevel er det én viktig forskjell: Selv for den troende forblir paradokset noe fornuftsstridig, det absurde, hevder Kierkegaard. Det absolutte paradoks unndrar seg tenkningen, og det fins ikke noen trygg troens sfære der tenkningen kan sikre seg mot dette absurde. Paradokset vil stadig utfordre den troende til et liv i eksistensielt nærvær!
Hallesby protesterer mot denne tanken. For ham er paradokset en hindring som skal overvinnes. Jesus Kristus er et paradoks for det naturlige menneske, hevder han, men ikke for den troende, det gjenfødte menneske. Kristendommen er ikke fornuftstridig, den er overfornuftig.
Hvori ligger så forskjellen? Det dreier seg blant annet om erkjennelsesteori. Flere studier de siste årene har pekt på likhetstrekk mellom Kierkegaards tenkning og såkalt negativ teologi. I denne retningen innenfor teologien legger man vekt på at det ikke er mulig å erkjenne Gud for den menneskelige tanke. Gud forblir et mysterium, et paradoks. Mot dette står Hallesby med det han selv kaller en positiv teologi. Gjennom åpenbaringen får vi, mener han, en adekvat erkjennelse av Gud. Hans erkjennelsesteori får et umiskjennelig preg av åpenbaringspositivisme.
Men det dreier seg ikke bare om erkjennelsesteori. Forskjellen i synet på paradokset speiler også to forskjellige oppfatninger av troen: For Hallesby er troen den sikre borg. Målet er ikke å frelse verden eller forbedre den, men å bli frelst fra den: „Som en himmelvendt rik og lykkelig evighetsslegt gaar de mellem denne verdens jordvendte barn, som en protest i liv og i ord, som denne verdens onde samvittighet. Og saaledes jordens salt og verdens lys.“
For Kierkegaard er troen en skjør sak. Målet er ikke å bli frelst fra verden, men tvert imot å bli sant menneske i verden. Hele livet må mennesket forholde seg til de samme eksistensbetingelser, enten det er troende eller ikke. Også for den troende blir det viktigere å søke sannheten enn å eie den. Hans tenkning blir derfor en stadig utfordring til et liv og en eksistens i verden, der sannheten skal virkeliggjøres.
Forargelsen på paradokset, tankens anstøt mot Jesus Kristus, er også et problem som engasjerer både Kierkegaard og Hallesby. Men det er ikke et problem de søker å unnvike, snarere er det et slags mål for dem begge at troen også skal vekke anstøt. Troen skal ikke ufarliggjøres, tvert imot skal den være et motsigelsens tegn som vekker motstand og strid. Anstøtet og forargelsen blir nærmest et kriterium på om det faktisk er Kristus som forkynnes eller en allmenn kulturkristendom.
Jeg har stilt meg det spørsmål om dette har en sammenheng med andre motiver i deres kristendomsforståelse. Og et svar på dette spørsmålet knytter seg til det greske ord martyrium. Martyrium betyr opprinnelig ganske enkelt et vitnesbyrd, av de kristne brukt for å betegne vitnesbyrdet om Kristus. Men i vår bevissthet er ordet knyttet til lidelse og død. Det har sammenheng med de mange forfulgte kristne som har måttet lide og dø for troens skyld. Og jeg tror at vi her kan finne en dyp forbindelse mellom lidelse og vitnesbyrd som for både Hallesby og Kierkegaard har fått stadig sterkere betydning.
Begges tro var i høy grad preget av forestillinger og metaforer knyttet til lidelse, sykdom og død. Og nettopp denne indre lidelse, denne smertefulle passivitet i troen, har krevd et uttrykk i den ytre verden. Dette uttrykket var nødt til å føre til anstøt og forargelse. Kun slik ville det bli et uttrykk for troens lidelse og ikke en tilfeldig verdslig lidelse. Det synes å ligge en egen dynamikk i dette: At den inderlige lidelse så å si søker et uttrykk i den ytre forargelse, kun slik kan den bli et martyrium.
Lidelsen finner riktignok et noe forskjellig uttrykk hos de to. For forkynneren Hallesby er det tanken på de vantros lidelse og evige pine i fortapelsen som blir den viktigste drivkraften. Denne tanke driver ham ut på stadige nye vekkelsesreiser og får ham gang på gang til å provosere den samlede offentlighet i Norge, både utenfor og innenfor kirken. De evige helvetesstraffer må males for folkets øyne, så ingen skal være i tvil om hvilket valg han står overfor: Det gjelder evig liv eller evig død.
Kierkegaard tenker kristentroen eksistensielt og hevder rett ut at den som er samtidig med Kristus må kunne lide for sannheten og derved lide under det anstøt troen vekker. Lidelsen blir et tegn på sann tro. Også hos Kierkegaard er fortapelsens alvor en grufull realitet, han kaller det å dø døden, men i hans bøker trenges dette motivet tilbake til fordel for menneskets eksistens her og nå.
I forargelsen, anstøtet, synes altså Kierkegaard og Hallesby å ha et felles anliggende. Det er nok preget av den kontekst det står i, men fører for begges vedkommende til konfrontasjoner med verden. Og anstøtet er ikke bare en tilfeldig følge av evangeliets radikalitet, nei, konfrontasjonen blir nærmest et mål i seg selv, den blir den nødvendige bekreftelse på at det er Kristus som forkynnes.
En siste tanke som forbinder de to, er knyttet til begrepet samtidighet. For både Hallesby og Kierkegaard dreier samtidigheten seg om å gjøre den objektive sannhet om Kristus til subjektiv og aktuell virkelighet. Dette utfordrer til tro. Eller forargelse. Begge muligheter står åpne. Gud tvinger ingen til tro. Dette var viktig for Hallesby i hans forkynnelse: Når han talte om helvetes straffedom, var det ikke for å tvinge noen til tro. Han ville ganske enkelt gjøre valget tydelig, så enhver kunne forstå hva det dreide seg om. Til gjengjeld vektlegges menneskets eget ansvar for sjelens frelse eller fortapelse adskillig sterkere enn hos Kierkegaard.
For Kierkegaard dreier troens samtidighet seg om etterfølgelse av Kristus. Dette lar troen få utttrykk i handling, en handling som er uttrykk for den troendes kjærlighet, men som samtidig fører til forargelse og lidelse for den som handler. Lidelsen bliver sent i forfatterskapet nærmest et tegn, motsigelsens tegn, på at man er en sann troende. Dette er ikke handlinger som er knyttet til etiske lover og forskrifter, snarere poengterer Kierkegaard at man kan bli tvunget til å bryte disse konvensjonene for i sannhet å følge Kristus. For Hallesby er handlinger knyttet mer til lover og regler, til en streng kristen etikk, slik vi finner den i Sedelæren. Samtidigheten finner vi i tilgivelsen for den enkeltes synder. Det menneske som kommer til Kristus med en tynget samvittighet, møter ham i troens tilgivelse.

5 Kulturkampen
Vi vender oss nå til den arena der Hallesbys forkynnelse virkelig vekket forargelse. Det gjaldt kulturen og politikken, nærmere bestemt kulturkampen på 30-tallet og motstandskampen under krigen. Jeg kan ikke her gå nøye inn på de forskjellige hendelser som preget denne tiden, men nøyer meg med å peke på den indre sammenheng mellom hans kristendomssyn og hans utadrettede kamp.
Som nevnt var Hallesbys enten-eller et for-eller-mot: Enten er du for oss eller mot oss. Enten står du inne for Skrift og Bekjennelse eller du står på djevelens side. Alt settes inn i frelsens perspektiv, og her er kulturen intet unntak. Det som tjener til frelse, skal fremelskes. Det som ikke tjener til frelse, fører mennesker i fortapelsen, og følgelig er det den kristnes plikt å bekjempe det. Omtrent så enkelt fremstilles faktisk forholdet til kulturen i Sedelæren:
Al empirisk kultur er organisert ikke om korset, men utenfor korset, størsteparten også mot korset. Den representerer et syn paa Gud, paa verden, paa, mennesket, paa synden, paa moralen, paa religionen [osv...] som er i strid med Kristi kors. (...) Derfor maa den kristne staa ikke bare kritisk, men i mange tilfælde ogsaa benægtende og avvisende overfor kulturen.
Når kristentroen skulle få nedslag i hans samfunnsengasjement, så Hallesby det som sin plikt å bekjempe denne hedenske kultur. Han var fullt klar over at dette ville vekke anstøt, men var det noen grunn til å vike unna? Var det ikke heller en grunn til å slipe sverdet?
Det gjaldt striden om skuespillet „Guds grønne enger“, et ”gudsbespottende” stykke som Hallesby og andre fikk fjernet fra plakaten. Det gjaldt selvfølgelig også Arnulf Øverlands provoserende foredrag i Studentersamfundet: „Kristendommen - den tiende landeplage“. Her trengtes sterkere lut enn mot skuespillet. Hallesby gikk til anmeldelse av Øverland for brudd på blasfemiparagrafen.
Det er ikke rart at Hallesby lot seg provosere av Øverlands foredrag. Det var i sannhet blasfemisk. Men om det var et klokt trekk å gå til anmeldelse, kan vel diskuteres. Øverland hadde bare ventet på en slik anledning til å få boltre seg foran den allmene offentlighet. Og den som ble mest latterliggjort i denne rettssaken, var Hallesby selv. På et vis måtte han igjen lide for sannheten. Og han tapte rettssaken.
Hallesby gjorde ikke noen god figur i kulturkampen. Han opptrådte på en fremmed arena og her ble han oppfattet nærmest som en klovn som kom inn og ropte brann! brann! - eller som Kierkegaard skriver i Enten-Eller:
Det hændte paa et Theater, at der gik Ild i Coulisserne. Bajads kom for at underrette Publicum derom. Man troede, det var en Vittighed og applauderede; han gjentog det; man jublede endnu mere. Saaledes tænker jeg, at Verden vil gaae til Grunde under almindelig Jubel af vittige Hoveder, der troe, at det er en Witz.
Men utfra sitt eget perspektiv hadde Hallesby gjort det som måtte gjøres. Han fikk lide for sannheten, han hadde kjent noe av Kristi lidelser på sin egen kropp. Dermed fikk han også bekreftet at det var Kristi eget evangelium som var stridens kjerne.

6 Motstandskampen
Til slutt noen ord om motstandskampen under krigen: Her fikk han til gjengjeld muligheten til å spille helterollen. Men for Hallesby var det ikke noen annen kamp enn den han hadde kjempet mot de liberale eller mot kulturradikalerne. Det var kampen for Kristi evangelium han førte også i motstanden mot nazistene. Ganske tidlig, allerede i 1934, gjennomskuet han den ideologi som lå til grunn for Hitlers massebevegelse. Han så at denne ideologien hadde adskillig mer av djevelens kraft enn av Guds.
Og fordi det var Kristus som var hans eneste målestokk på sant og falskt, var det ikke vanskelig for Hallesby å skjelne åndene i den situasjonen som oppstod. Lenge før Kirken brøt alt samarbeid med den nazistiske stat, hadde Hallesby gjennomført Calmeyergatelinjen med stor konsekvens. Og den linjen viste seg nok en gang å være effektiv. Kirkens konsekvente holdning i Norge har vakt oppsikt i europeisk sammenheng etter krigen.
Også her kan lidelsesaspektet ha spilt en rolle. Hallesby var beredt til å lide for sannheten, ja, han var sogar villig til å gi sitt liv, dersom det skulle bli nødvendig. Huset på Vinderen ble konfiskert i 1942 og året etter havnet Hallesby på Grini. Han var ikke alene om å være villig til å lide i disse årene - men for få mennesker her i landet var vel lidelsen en så integrert del av ideologi og livsforståelse. En av de andre som satt fengslet på Grini, var den liberale teolog, senere biskop Kristian Schjelderup. På Grini var de to i bibelgruppe sammen - og vant gjensidig respekt i kampen mot den ytre fiende.

7 Den siste kirkekamp
Og dermed er vi tilbake ved utgangspunktet: Helvetesdebatten. Hvorfor måtte den komme? Var det nødvendig for Hallesby til de grader å vekke forargelse utover i de tusen hjem? Og sist, men ikke minst, er det en vesentlig sammenheng mellom Kierkegaard og Hallesby, mellom disse tre hendelsene med femti års mellomrom: Kirkekamp - omvendelse - kirkekamp?
Vi har i hvert fall oppdaget noen spor, sett noen flere sammenhenger i løpet av denne vandringen. Vi har sett felles motiver i deres kristendomsforståelse: Troen på paradokset, samtidigheten med Kristus og vitnesbyrdet om ham som er nødt til å vekke forargelse. Allerede her ligger noe av svaret. De søker ikke den enkle vei, disse to. Troens sannhet fører om nødvendig til kamp. Men vi har også sett at det finnes viktige forskjeller i deres teologi, i deres oppfatning av troen og paradokset.
Hvor finnes så de mer grunnleggende trekk, de dypere motiver i deres tro, som gir den en slik klangbunn og gjennomslagskraft? Her tror jeg vi må vende oss til omvendelseserfaringen, til erfaringer av lidelse og død - til Sygdommen til Døden.
Kierkegaard bruker ofte situasjoner knyttet til død og sykdom når han skal tydeliggjøre eksistensens alvor. Og i Hallesbys forkynnelse er lidelse og død et gjennomgangstema, ofte i helt konkret forstand. Hør bare fra radiotalen:
Sett at du ble alvorlig syk i natt. Du fikk fatt i lege. Han sa det var akutt blindtarm og at du maatte opereres øyeblikkelig. Nei, sa du, jeg vil ikke opereres. Da dør du, sa legen. For sprekker den blindtarmen, så forgifter du bukhinnen, og så dør du. Javel, så ville du opereres. (...) Jeg skal si deg hvor mye du har med denne operasjonen å gjøre: Du ligger på operasjonsbordet som et levende lik. Man bedøver deg så grundig at du ikke vet eller føler noen ting. Og for å være helt sikker på at du ikke skal gripe inn i operasjonen, binder han hendene og føttene på deg. Det er han som opererer, du blir operert. Her ser jeg som i et lynglimt hvordan det går til å bli frelst. Det er Jesus, sjelens lege, som frelser deg. Han behøver ingen hjelp av deg. Men du må avgjøre om du vil, om du vil bli operert.
Dødens og sykdommens alvor har satt sine spor i både Kierkegaards og Hallesbys liv. Det ble uttrykk for en dyp indre lidelse og den preget deres tro. Men for at denne lidelsen skulle bli et martyrium, var den nødt til å komme ut, den måtte vekke forargelse. Derfor var det ingen tilfeldighet. Kierkegaard hadde holdt inne i tre til fire år før han gikk til kamp mot kirken. Men da den gamle biskop Mynster ble kalt for et ”sannhetsvitne”, var oppgjørets time kommet. I årene 1854-55 gjennomførte Kierkegaard et enmanns-oppgjør med den danske statskirken som mangler sidestykke. Hans polemikk i de 10 numre av bladet ”Øieblikket” er preget av et intenst engasjement, så intenst og kompromissløst at det er vanskelig å kjenne igjen den elegante dialektikeren fra resten av forfatterskapet. Så døde han også av anstrengelsen, etter å ha falt om på gaten i København i oktober 1855.
Også Hallesby måtte tale som han gjorde - en siste gang. En siste gang måtte han male helvetets alvor for øynene på folk. Han måtte gi dem valget - og vekke forargelse. Lidelsen og forargelsen går som en rød tråd fra Søren Kierkegaard til Ole Hallesby. Fra kirkekamp til omvendelse til ny kirkekamp.
Hva er det så denne kampen dreier seg om? Det dreier seg om en sykdom. Og om kampen mot denne sykdommen. Der forargelsen er død, er troen død. I selve provokasjonen ligger derfor et dypt kristelig anliggende for dem begge. Mot denne sykdom og denne død hever de en profetisk stemme, et kall til å våkne opp fra dvalen: Du må kaste deg ut på de 70.000 favner! For ellers vil sykdommen bare bre seg. Det dreier seg om Sygdommen til Døden....

Marius G. Mjaaland