Døden er en forunderlig Gaade

Et kommentert drama i tre akter og en aporetisk omvei, for ikke å si en blindvei

I. Ved en Grav

Saa er det da forbi! - Og naar nu Den, som her først traadte hen til Graven, fordi han er den Nærmeste, naar han efter Talens korte Øieblik er bleven den Sidste ved Graven, ak, fordi han er den Nærmeste: saa er det forbi. Om han vilde blive derude, han erfarer dog ikke hvad den Døde foretager sig, thi den Døde er en stille Mand; om han i sin Bekymring vilde kalde paa hans Navn, om han i sin Sorg vilde sidde lyttende, han erfarer dog Intet, thi i Graven er der Stilhed, og den Døde er en taus Mand; og om han erindrende gik hver Dag til hans Grav, den Døde erindrer ikke ham -.

Med en slik monolog til den sørgende begynner Kierkegaards tale Ved en Grav, den siste av de Tre Taler ved tænkte Leiligheder som kom ut i 1845. I mange av sine skrifter trekker han frem døden, dødens uvisshet, dens frykt og bæven, men her finner vi det nærmeste vi kommer en fenomenologisk analyse av dødens betydning for mennesket – og for tenkningen. Som alltid i en uortodoks form. Kierkegaard gjør ikke her noe forsøk på å presentere en formal bestemmelse av døden og dens eksistensiale struktur. Døden er det umuliges mulighet, skriver Heidegger. I døden er det forbi, skriver Kierkegaard. Han går like inn i en konkret situasjon, han befinner seg ved en grav, han reflekterer omkring den situasjonen et menneske befinner seg i når det står der, ved en grav, og har mistet en av sine kjære. En mor, en far, en venn, eller til og med et barn. Hvem av oss har ikke det? Hvem av oss har ikke merket hvordan tapet trenger seg på, det uomgjengelige fraværet av en som inntil nylig var iblant oss, som vi kunne tale med, le og gråte sammen med, berøre og kjenne at pulsen beveget seg i kroppen. Fraværet er nesten ikke til å holde ut, den innvendige tomheten, sorgen: Nå er det forbi.

I denne situasjonen kan nok døden fremstå som uvirkelig, ja, hele livet får en uvirkelig karakter. Dette gjør at døden for mange fremstår som skremmende, urovekkende, den vekker angst. Angsten kan kanskje virke irrasjonell, uhåndgripelig. Den har ikke noe å gripe fatt i, ettersom sorgen er sorg over noe ugjenkallelig og tanken på ens egen død fremstår som en rent abstrakt mulighet. Det fins riktignok tenkere som har forsøkt å benekte dødens eksistens – for de levende. Epikur har forsøkt å argumentere logisk for at det ikke er noen grunn til å frykte døden, for som han skriver; "Således er døden, det verste av alle onder, for intet å regne for oss, for så lenge vi er, er døden ikke, og når døden er, er ikke vi. Den er altså ingenting, verken for de døde eller for de levende, for den er ikke blant de levende – og de døde eksisterer ikke lenger." Kierkegaard siterer dette argumentet og kaller det for en spøk. Argumentet kan nok ha en viss logisk plausibilitet, men problemet, hevder Kierkegaard, er at den "listige betrakter" på denne måten stiller seg selv utenfor døden, som om den ikke hadde noe med ham eller henne å gjøre. Og enhver betraktning som ikke ser seg selv "under fire Øine" med døden, er for spøk å regne. Ja, selv den sorg som utspiller seg ved graven står i fare for å gjøre noe lignende – i sitt tungsinn stiller den sørgende seg selv utenfor dødens tanke. Dermed står han alltid i fare for å gjøre døden til noe utvortes, en tilfeldig begivenhet som rammer de andre, men ikke meg. Dødens alvor ligger derimot i tanken på den egne død.

Ja, men hva er dette for slags måte å møte en sørgende på? vil sikkert noen si. Lyder ikke dette kaldt og brutalt? Sier ikke all psykologi og sjelesorg oss at vi skal la den sørgende få være i fred med sin sorg? Jo, sannsynligvis er dette dårlig psykologi. Men til gjengjeld gir talen oss en intens analyse av hva døden er – eller hvilken betydning den kan få for de levende. Dens analyse er snarere filosofisk enn psykologisk. I den grad den er oppbyggelig, er det ved at den samtidig river ned våre forestillinger om døden, støter leseren fra seg. Talen bør leses som et nytt bidrag til en lang tradisjon av ars moriendi: Den århundregamle kunsten å dø – for virkelig å kunne leve. Og dermed er scenen og rammen satt for dette dramaet i tre akter. Hele stykket utspiller seg faktisk ved en grav, på et bakteppe av menneskenes århundrelange erfaringer med døden.

II. Du er – og døden er

Etter innledningsvis å ha gitt en generell advarsel mot alle former for spøk og stemning og melankoli, mot sentimentale drømmer og romantiske ønsker, gir Kierkegaard oss en kondensert forklaring på hva det innebærer å tenke døden, dersom tenkningen virkelig skal bli en ars moriendi, en innøvelse i den kunst å dø: "Alvoren er, at det er Døden Du tænker, og at Du saa tænker den som Dit Lod, og at Du saa gjør, hvad Døden jo ikke formaaer, at Du er og Døden ogsaa er."

Men da er det jeg spør: Er ikke dette strengt tatt umulig? Å gjøre slik at du er og døden også er (om vi ser bort fra selvmordet, som faktisk også gir døden forrang…)? Dreier det seg i så fall om det umuliges mulighet – som hos Heidegger? Eller kan et menneske virkelig gjøre seg samtidig med sin egen død? Vil ikke dette med nødvendighet ende med ett av to: Enten at man gjør seg samtidig med en illusjon, en forestilling om døden; en tenkt leilighet (min egen grav) – eller at man tenker over noe fremtidig, en fremtidig mulighet?

Jeg har ingen løsning på problemet. Kierkegaard kan nok kritiseres for å være inkonsistent, for han beveger seg stadig mellom disse to: Han forsøker tankemessig å bestemme døden, samtidig som han forsøker å gjøre rede for betydningen av dødens avgjørelse. Formuleringen av hva det innebærer å tenke døden reiser en rekke dilemmaer, filosofiske så vel som etiske. Jeg vil fokusere på tre lag av problemer. Men alle tre springer ut av den ene og samme oppfordring, nemlig at "(…) at Du saa gjør, hvad Døden jo ikke formaaer, at Du er og Døden ogsaa er." (1) Det ontologiske, det som angår menneskets væren: Hva vil det si at jeg er og døden også er? Er ikke dette å si at jeg er og at jeg ikke er på samme tid? Er ikke dette et ontologisk paradoks? Kierkegaard tenker døden som total tilintetgjørelse av vår dennesidige tilværelse. Men i formuleringen trekkes dette intet inn i væren, settes i direkte sammenheng med menneskets eksistens. Det er alltid en fare for å generalisere, men slik Kierkegaard formulerer dialektikken mellom liv og død, menneskets væren og intet, så tror jeg nettopp det er et paradoks som ligger til grunn for talen. Døden er ikke bare en relativ motsetning, som sammen med væren glir over i vorden. Døden er snarere en absolutt grense for tenkningen, et riss, som får værens-dialektikken til å bryte sammen.

(2) Og dermed står vi ved det andre problemet: Det epistemologiske. Problemet med å erkjenne døden, ens egen død. Lar dette seg strengt tatt gjøre? Døden kan vi jo aldri oppleve i streng forstand, den er og blir en grense – kanskje en overskridelse, en overgang til noe annet. Hegel hevder at enhver grense kan overskrides og trekkes inn i tenkningen. Men dødens grense lar seg ikke oppheve på den samme måten. Det er og blir uvisst hva som ligger på den andre siden av grensen. Vi er dømt til å forsøke å forstå døden innenfra, fra livets innside. Hvis vi likevel insisterer på dødens realitet, på at den har noe med livet å gjøre, så bryter den inn i vår selvforståelse, det er nær ved at den river selvforståelsen fra hverandre. (3) Det tredje sjiktet av problemer er det hermeneutiske. Hvordan skal han formidle dødens tanke dersom døden ikke lar seg formulere som et entydig begrep, dersom dens betydning stadig varierer etter perspektivet og i siste instans forblir uviss? Ender dødens tanke med å fange oss i et endeløst spill av betydninger og forskyvninger, slik de postmoderne tenkere anklages for? Er ikke i så fall døden blitt en ny spøk, et nytt selvbedrag? Om døden er en gåte, er ikke det å gjette gåter bare en interessant og finurlig lek på veien mot endestasjonen? Det å fremstille døden troverdig eller alvorlig, slik at den fremstår som virkelig står overfor en mengde fallgruber: Den romantiske, som gjør døden til en vakker eller melankolsk drøm/ et poetisk bilde. Den spekulative, som gjør døden til en abstrakt tanke. Den religiøse, som gjør døden til en inngangsport til evigheten. Eller den andre religiøse, som selv havner innenfor, i himmelsen, mens alle de andre havner utenfor, der de gråter og skjærer tenner. Og slik kunne vi fortsette. Det å formulere dødens tanke, slik at den fremstår både som reell og alvorlig, er kanskje den største utfordringen, stilistisk som hermeneutisk. Men hva så når døden skal gjøres samtidig med oss? Er ikke ethvert håp om en realistisk fremtilling av dødens tanke dermed umulig i utgangspunktet?

Tre lag av problemer: Væren, erkjennelse, meddelelse. Men til syvende og sist er det bare ett problem: At du er og døden også er. Dermed har vi satt plottet for vårt lille – og samtidig svært store – drama. Men plottet kommer aldri i gang om vi ikke forbinder det med en mimesis. Mimesis setter plottet i en sammenheng med tiden, gir dramaet en utvikling – en overordnet sammenheng, og en rekke avgjørende brudd.

Døden er for oss mennesker et merkelig fenomen. Kanskje et av de mest tvetydige. Vi har evnen til å forestille oss at vi skal dø, vi vet at døden vil innhente oss. Derfor nærmer vi oss døden med en viss uro. For vissheten om at den kommer følges av alle tankene på det vi ikke vet. Vi vet ikke når døden kommer, vi vet ikke hva den bringer. Den rene tanke på døden nærmer seg forestillingen om det rene intet. Og tanken på en slik brutal kulde, som glattpolerte knokler, er vanskelig å holde ut i lengden. Vi lengter etter å falle til ro i livet. Ettersom vi ikke vet, og uvitenheten gjør oss urolige, begynner vi å gjøre oss forestillinger om døden. Nesten umerkelig. Så forestiller vi oss kanskje døden som en søvn. Det er en vakker og meget utbredt forestilling. Her er alt fylt av uro og mas og jag – der er det fred og hvile. Og derfor lyder så ofte det siste ønske for den avdøde: Hvil i fred.

Men dette er spøk, skriver Kierkegaard. Det er selvbedrag, en måte å lure seg selv på. Det er, som han skriver, ikke annet enn stemning og flukt: "Men, m.T., dette er Stemning, og at tænke Døden saaledes er ikke Alvor. Det er Tungsindets Udflugt af Livet saaledes at længes efter Døden, og det er Oprør saaledes ikke at ville frygte den; det er Veemodets Svigagtighed ikke at ville forstaae, at der er Andet at frygte end Livet, og at der derfor maa findes en anden Viisdom, der trøster, end Dødens Søvn. Sandeligen, er det svagt at frygte Døden: da er det et opsminket Mod, der indbilder sig ikke at frygte Døden, naar det samme Menneske frygter Livet; det er Qvinde- Dorskhed, der vil til Sengs, qvindagtigt nemlig at ville sove sig til Trøst, qvindagtigt at ville sove sig fra Lidelse." (SKS 5, 451)

Alvoret ligger ikke i slike forestillinger, om døden som en søvn, døden som en bueskytter, døden som en overgang, døden som mannen med ljåen. Alvoret ligger i dødens tanke og dødens avgjørelse. Nettopp denne avgjørelsen er det avgjørende: "Der er mangen anden Afgjørelse i Livet, men kun een er saaledes afgørende som Dødens." (448) Uttrykket 'dødens avgjørelse' bringer en ny spenning inn i plottet, en spenning mellom dødens ugjenkallelige ord, 'saa er det forbi' og dødens avgjørelse her og nå – i dødens tanke, i den tanke at du er og døden også er. Avgjørelsen introduserer så en krisis, en krise og en dom, over selvets forhold til seg selv. Alle mine illusjoner om å være et geni, om å være uunnværlig, om å være lykkelig, detroniseres, tilintetgjøres og gravlegges på et øyeblikk, i den grad de er illusjoner. Det minner meg forresten om noe jeg hørte i et annet drama. Noe om livsløgner og lykke. Idet dødens avgjørelse aktualiseres, stanser med ett tiden i avgjørelsens øyeblikk. Døden er utenfor tiden, og idet dette som er utenfor trekkes inn i tiden så stanser den – eller revner. "Thi alle Livets Kræfter formaae ikke at gjøre Tiden Modstand, den river dem med sig, selv Erindringen er i det Nærværende. Og den Levende har det ikke i sin Magt at standse Tiden, at finde Hvile udenfor Tiden i den fuldkomne Afslutning, i en Glædens Afslutning, som var der intet I morgen (…) Døden derimod har denne Magt, den fusker ikke derpaa, som blev der dog lidt til overs, den jager ikke efter Afgjørelsen, som den Levende gjør, den gjør Alvor deraf." (448-49) Spenningen mellom den kroniske tiden og det som er utenfor tiden – er det evighet, eller er det tomhet? – spenningen strammer seg til og kondenseres i et øyeblikk som er "utenfor" tiden – eller stanser den, eller sprenger den. Dette som ligger utenfor tiden lar oss ane konturene av en dobbel mulighet: enten intet eller væren. Og gjennom dødens tanke aktualiseres en vesentlig avgjørelse, som det kanskje er mulig å gjøre noe med så lenge både du er og døden også er: Valget mellom å la livet svinne hen i blasse illusjoner eller ta spranget ut i eksistens; i den problematiske, men fylte tiden, noe som med ett fyller tidens tomrom. Dette er kairos. Avgjørelsens øyeblikk. Men avgjørelsen innebærer ikke egentlig noen avvisning av døden. Tvert imot er det døden som "stanser tiden", skjærer igjennom den evinnelige kroniske tralten. Dødens avgjørelse er fraværet. Fraværet av meningsfull eller sann eksistens. Men så lenge det er tid, så åpner denne krisis for muligheten av et nærvær, et menneske som er seg selv nærværende, nettopp fordi det ikke synker ned i likegyldighet. Tiden blir med ett viktig, verdifull det blir "dyrtid på tid". Tidens innhold bestemmes ikke nærmere: Kanskje er det handling, kanskje er det ganske enkelt hvile.

En lang aporetisk omvei, for ikke å si en blindvei

Michael Theunissen er en av de få som har analysert – og dessuten kritisert – talen Ved en Grav. I en artikkel fra Kierkegaard Studies Yearbook 2000 skriver han at dødens tanke hos Kierkegaard fremstilles som bildets radikale motsetning, og det med en slik skarphet at det ligner et gammeltestamentlig bildeforbud. Enhver forsøker å danne seg et bilde av døden, men tanken på døden knuser ethvert bilde, den fører til den rene ikonoklasme. Dødens tanke er kun et factum brutum, skriver Theunissen, fri for enhver fiksjon. Diskusjonen og avvisningen av bilder fører tanken inn i en dødens realdialektikk, og idet vi når frem til den mest mulig presise bestemmelse av døden, slår begrepet tilbake i seg selv, det gir tilbakevirkende kraft i livet. Theunissen sammenligner Kierkegaard og Heidegger. Han hevder at det er denne talen Heidegger satte høyest, med mulig unntak for Begrebet Angest. Theunissen mener riktignok at Kierkegaard trenger dypere inn i dødens tanke enn Heidegger, ja, at den er enestående i hele den vestlige tradisjon. Likevel har han også skarpe kritiske bemerkninger til Kierkegaard: Han hevder for det første at han ikke er presis nok i sin bestemmelse av døden. Dessuten er han verken konsistent eller konsekvent i forhold til sitt eget kategoriske billedforbud: I stedet for å holde sg unna bilder, henfaller han til selv å anvende bilder, ja, til å med la døden tre inn på scenen som dramatisk person i talens avslutning. Det er godt mulig at Michael Theunissen har rett i sin teori om billedknusingen, og det fins enkelte holdepunkter i teksten for å anta at Kierkegaard søker en så klar begrepsbestemmelse av døden som mulig. Jeg vil derfor fortsatt holde muligheten åpen for en slik fortolkning – og kritikk. Men lytt likevel til et alternativt forslag. Det forutsetter imidlertid at dere blir med på en liten omvei, en omvei som rett nok risikerer å ende i det uveisomme, tvilen, uavklartheten, fortvilelsen. Vel, har dere noe valg? Strengt tatt ikke. Aporien og gåten, dødens gåte kaller på oss.

Jeg vil begynne denne omveien med å vende tilbake til Forord for Tre Taler ved tænkte Leiligheder. I denne innledningen skriver nemlig Kierkegaard at betydningen, talenes betydning, ligger ikke i talene selv, men i tilegnelsen. I forhold til tilegnelsens prosess er talen selv mer for en anledning å regne – og deri ligger, som han skriver, talenes glade hengivelse. De gir seg selv hen, som en gave til leseren, men det er først gjennom tilegnelsen av denne gaven, gjentagelsen i den eksistensielle situasjon, at talens ord vinner betydning. En slik hermeneutisk metarefleksjon er med andre ord med-tenkt i tekstens utforming, og inngår som en del av talenes dilemma. De tre talene går hele veien i en indirekte samtale med leseren. Men mellom tale og leser ligger igjen skriften og tilegnelsen: Det er opp til den enkelte å tilegne seg dette på sin måte, å lese skriften i sitt indre, å ta inn over seg talens gjentatte imperativ: Ennå i dag. Betydningen ligger altså i tilegnelsen, ikke i tilegnelsen av løsningen, men i tilegnelsen av problemet. Og ved å formulere problemet har teksten gjort sitt, ved å føre leseren inn i stillheten, der den egentlige vanskeligheten begynner. Jeg er tilbøyelig til å kalle det en "frastøtende tilnærming"; gir det mening? Støte fra – nærme seg. En slik frastøtende, problembasert tilnærming til temaet finner vi i alle de tre talene ved tenkte leiligheter, ved skriftemålet, ved brudevielsen og ved graven.

For gravtalens vedkommende ligger med andre ord betydningen av talen i tilegnelsen av dødens tanke. Og ser vi på hvordan forfatteren fremstiller døden, så går tilegnelsen alltid gjennom forestillingen. Den benytter seg av en rekke bilder på døden, som males frem for leseren – før de knuses. Men hva så med tanken? Dødens tanke skulle jo være uttrykk for det sanne alvor. Men hva er det vi ser? Talen beveger seg også gjennom tanken på døden – uten å finne noen løsning på hva døden betyr – for den levende.

Theunissen ønsker seg klarere begrepsdefinisjoner, et entydig skille mellom døden i streng forstand og dødens avgjørelse. Men er det noe Kierkegaard i hvert fall ikke gjør, så er det å fiksere døden. Dødens tanke, bilder av døden, dødens avgjørelse, dødens alvor, er i stadig bevegelse gjennom talen. Den er forestilling og tanke, fiksjon og realitet, og dødens mest avgjørende realisme fremstilles nettopp ved at døden personifiseres, opptrer som samtalepartner og lærer for leseren. Ironisk nok er det som en slags metafor at dødens tanke i siste instans konfronterer den enkelte med livets alvor, i den tvetydige overgangen mellom begrep og forestilling er det døden fremstår som viss og uviss, som problem og gåte, kort sagt, som apori.

Jeg kalte døden en apori. Men hvorfor nettopp dette ordet – apori? Det er et ord SK selv aldri benytter, men det egner seg likevel godt til å betegne hans anvendelse av dødens avgjørelse, der denne avgjørelse griper inn i menneskers liv og problematiserer det. Han problematiserer deres forståelse av livet, men han gir dem ikke noen løsning, minst av alt noen fasitløsning, som de kunne falle til ro med. Aporia er et gresk ord som betyr blindvei, tvil, dilemma, uløselig problem, fortvilelse. Og er det ikke nettopp dette Kierkegaard driver med gjennom hele forfatterskapet, å avsløre – ved ironiens og humorens hjelp – systemene, den uutholdelige lettheten, selvbedragene og livsløgnene som vi ynder å speile oss i. Selv når han lener seg tilbake med en sigar, så lettheten og forgjengeligheten liksom stiger opp som en røyksky, så kan vi nesten være sikre på at han driver oss ut i et dilemma, en tvil, en blindvei. Han kan drive oss til fortvilelse, og selv der, i fortvilelsen avviser han å gi oss noen løsning på problemet, fremfor alt ikke noen enkel løsning på vanskelige problemer. Dette svarer ganske nøyaktig til en psudonym programerklæring, som formuleres under en sky av sigarrøyk omtrent på den tiden da talen Ved en Grav blir skrevet. Sitatet er frra Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift:

Saa sad jeg da der og røg min Cigar, indtil jeg henfaldt i Tanker. Blandt andre erindrer jeg disse: Du gaaer nu, sagde jeg til mig selv, og bliver et gammelt Menneske, uden at være Noget og uden egentligen at foretage Dig Noget. Overalt derimod hvor Du seer Dig om i Literaturen eller i Livet, seer Du de Feiredes Navne og Skikkelser, de dyrebare og med Acclamation hilsede Mennesker fremtrædende eller omtalte, de mange Tidens Velgjørere, der vide at gavne Menneskeheden ved at gjøre Livet lettere og lettere, Nogle ved Jernbaner, Andre ved Omnibusser og Dampskibe, Andre ved Telegrapheringer, Andre ved letfattelige Oversigter og korte Meddelelser af alt Videværdigt, og endeligen de sande Tidens Velgjørere, ved at gjøre Aands-Existentsen i Kraft af Tanke systematisk lettere og lettere og dog betydningsfuldere og betydningsfuldere: hvad gjør Du? Her afbrødes min Selvbetragtning, thi Cigaren var udrøget, og der maatte tændes en ny. Saa røg jeg igjen, og da farer pludseligen denne Tanke gjennem min Sjæl: Du maa gjøre Noget, men da det for Dine indskrænkede Evner vil være umuligt at gjøre Noget lettere end det er blevet, saa maa Du med samme menneskekjærlige Begeistring som de Andre paatage Dig at gjøre Noget sværere. Dette Indfald behagede mig overordentligt, det smigrede mig tillige med at jeg trods Nogen vilde ved min Stræben blive elsket og agtet af hele Menigheden. Naar nemlig Alle forene sig om paa alle Maader at gjøre Alt lettere, saa bliver der kun een Fare mulig, den nemlig, at Letheden blev saa stor, at den blev altfor let; saa bliver der kun eet Savn tilbage, om end endnu ikke følt, naar man vil savne Vanskeligheden. Af Kjerlighed til Menneskeheden, af Fortvivlelse over min forlegne Stilling, ved Intet at have udrettet og ved Intet at kunne gjøre lettere end det er gjort, af sand Interesse for dem, som gjøre Alt let, fattede jeg da det som min Opgave: overalt at gjøre Vanskeligheder. (SKS 7, 171- 72)

Å formulere en apori er det samme som å skape vanskeligheter. Men det er ikke det samme hvordan en apori formuleres. Hos Kierkegaard har aporien en nær sammenheng med det sokratiske, med en viss form for inkvisitorisk spørrekunst. Alle snakker om Kierkegaard som ironiens mester, og det kan nok gjerne stemme – særlig hvis vi legger vekt på det formelle – men jeg vil faktisk hevde at aporien trenger dypere ned i SK's anliggende. Men det er ikke sikkert at vi trenger å skille så strengt her. Aporien tar over der ironiens spøk avdekker et alvor. Og omtrent slik er det Sokrates anvender aporien i sin spørrekunst, for eksempel i dialogen Menon. Her dreier samtalen seg om dyden og hva dyden er. Sokrates stiller som vanlig sine enkle, men utfordrende spørsmål inntil den han snakker med verken vet ut eller inn. Samtalen ender i det uveisomme – problemet er fortsatt uløst. Men nettopp på dette punkt er det aporien settes i bevegelse. Den beveger problemet fra utsiden til innsiden. Menon blir tvunget til å vende seg "inn i seg selv". Der, i selvet, har problemet funnet sitt rette sted og blir interessant som et etisk eller eksistensielt problem, som han ikke lenger kan unngå å overta som sitt. Den uløste spenningen i det teoretiske problemet setter i gang en bevegelse fra utsiden til innsiden, hvorpå den dypere inn-sikt igjen kan ytre seg i en annen handlemåte, i overensstemmelse med ?????. Om en teoretisk overveielse ofte kan bli abstrakt og peke bort fra det praktiske liv, er her bevegelsen den motsatte: Aporien peker inn i den enkeltes liv for der å sette i gang en bevegelse, en forandring, en fordypet innsikt i en selv. Tilsvarende gjelder for Kierkegaards aporetiske tilnærming til døden. Talen tar utgangspunkt i en situasjon, hos mennesket som står og sørger ved en grav. Dernest fokuserer han problemet teoretisk som det i alvor å tenke døden – å tenke 'den egne død'. Døden er uttrykket for den største vanskelighet et menneske kan tenke, og den lar det ikke slippe unna med enkle løsninger, enkle forestillinger eller bilder. Dødens tanke går inn i bildene, inn i våre forventninger til døden og spør: Er det virkelig slik døden er? Er det sant at døden er en søvn? Hva betyr det i så fall for livet? Det frustrerende er at selv om han insisterer på at døden er virkelig, og gjør stadig nye utkast til å forklare hva døden er, så ender han stadig vekk med et negativt resultat. Det lar seg ikke gjøre å fastholde med ord hva døden er, hva den vil bringe. Døden er og blir en gåte, den er uforklarlig, og derfor kan vi verken finne noen adekvat forestilling om døden eller egentlig tenke den. Theunissens 'enten bilde eller begrep' er snudd til et 'verken bilde eller begrep'. Problemet er uløselig og aporien intensiveres. Men så kommer aporiens vendepunkt, vendingen innover, som Kierkegaard i et sentralt avsnitt selv setter ord på:

Er det vist, at Døden er til, som det er; er det vist, at det med dens Afgjørelse er forbi; er det vist at Døden selv aldrig indlader sig paa at give nogen Forklaring: nu vel, da gjelder det at forstaae sig selv, og Alvorens Forstaaelse er, at er Døden Natten, saa er Livet Dagen, kan der ikke arbeides om Natten, saa kan der arbeides om Dagen; og Alvorens korte men tilskyndende Raab, ligesom Dødens korte, er: endnu idag. Thi Døden i Alvor giver Livskraft som intet Andet, den gjør aarvaagen som intet Andet. (452-53)

Det er denne bevegelsen som er det særlige kjennetegnet for Kierkegaards ars moriendi, hans innøvelse i døden. Fokus flyttes med dette fra det uløselige problem som aporien var uttrykk for, og som endte med dødens uforklarlighet, og over til selve tilegnelsen. Og dermed blir døden utgangspunktet for å forstå seg selv. Aporien er det vendepunkt som skifter fokus fra natten til dagen, fra det gåtefulle dødens mysterium til den indre selverkjennelse, fra sorgens tungsinn og den rådløse tvil til handlingens imperativ: Ennå i dag!

Faktisk er det selve denne bevegelsen som også uttrykker det rette alvor i møte med døden. Den innebærer for det første en erkjennelse av døden som ikke viker unna det urovekkende og ubehagelige. Døden selv erkjennes som tilintetgjørelse, dens avgjørelse (krisis) er tilintetgjørende. Men samtidig blir denne krisis utgangspunkt for en erkjennelse av at livet ennå er noe som skjer her og nå. Det er jo dette som er paradokset, at "Du er og Døden ogsaa er". Derfor er det ennå tid. Og dødens foruroligende nærvær setter et særlig fokus på den nærværende tid – tiden blir verdifull, det blir "dyrtid på tid": "(...) den Alvorlige formaaer ved Dødens Tanke at gjøre Dyrtid, saa Aaret og Dagen faaer uendeligt Værd (...)" (453). Dette øyeblikket er vendepunktet, det er på dette punkt aporien kan sette mennesket i bevegelse. Og har dødens tanke maktet så mye, da har den sannelig allerede bidratt til å "gjennemtrænge Livet omdannende".

Tanken på døden ender altså i en apori, døden er det sted der mennesket ikke kommer videre. Og derfor kastes det tilbake på seg selv. Men rett forstått kombinerer tanken på døden en årvåkenhet i erkjennelsen med en ny livskraft. Den navlebeskuende selverkjennelse støter på forventningen om en retning, om å gå ut, settes i bevegelse. Den hastige handlekraft støter på stansningen. Den hastige tiden stanser. Kierkegaards fortolkning av døden er relativ til den enkelte leser, i den forstand at han hevder at dødens betydning svarer til den betydning enhver tillegger sitt liv, sin eksistens. Er døden blitt betydningsløs, vel, så skyldes det kanskje at ens liv er betydningsløst. Har man angst for døden, så har man kanskje også angst for livet? Er døden sentimental, så skyldes det kanskje at ens liv er blitt sentimentalt. Er døden en drøm, så henger det antagelig sammen med at livet er blitt drømmeaktig. Har døden til gjengjeld realitet, så vil også livet få det. Er døden et spørsmål, så krever det av livet et svar, et ansvar.

III. Det uforklarlige

Kanskje er dette idealet, kanskje er det den ideale, men akk så urealistiske fremstilling av kunsten å dø – for å kunne leve. Som oftest ender det jo ikke slik. Som oftest er tanken på døden det vi kaller destruktiv, den fører oss inn i depresjoner og fortvilelse. Den passiviserer oss og får oss til å forstille oss. Den er slett ikke noen sikker vei til det gode. Den åpner knapt en eneste ny mulighet. Tvert imot kan den til tider hente ut det verste i oss. Behovet for å sikre oss, på bekostning av alle andre. Viljen til – om nødvendig – å gå over lik.

Men om så er, kanskje kan dette lille stykket gjennom sin frastøtende tilnærming gi oss et lite tegn på at det også kan være annerledes. At tanken på døden kan skape en forandring, at det kan avsløre selvbedraget og gi tiden, selv den korteste tid, en uant meningsfylde. I det minste kan tanken på døden gi oss noe å smile over, når menneskene haster forbi. Kanskje gir den oss en anledning til å smile over oss selv, i det minste. Det krever sitt smil å utholde dødens gåte, å utholde det uforklarlige, når det er i denne skikkelse døden entrer scenen i siste akt. Døden er det uforklarlige.

Strengt tatt var det vel ikke noen annen vi møtte i første akt, ved graven, eller i andre akt, der døden nærmet seg den levende gjennom dødens avgjørelse. Paradokset mellom væren og ikke- væren lar seg ikke løse. Det er som spørsmål det gjør seg gjeldende, akkurat som danske konger har hatt for vane å stille det tidligere. To be or not to be… Døden lar seg ikke uten videre erkjenne, da vi fortsatt ikke kjenner dens presise betydning, og forsøkene på å bestemme dødens mening bare har gjort det mer uvisst om vi overhodet kan komme frem til noen konklusjon på problemet. Skal døden få noen tilbakevirkende kraft i livet, så må det derfor først og fremst være i hermeneutisk forstand, i forhold til hvordan vi forstår oss selv og forholdet til omverdenen. Døden gir oss kanskje ikke noen stabil og forutsigbar basis for selvforståelsen, men ettersom den aldri slutter å vende tilbake, er det kanskje iblant mulig å ta imot den som en venn.

Den kan nemlig en sjelden gang åpne for nye muligheter, for en radikal evaluering av eget liv, av hvordan man lever det og hvordan man forstår seg selv. For så vidt er det da en åpning mot fremtiden, slik Heidegger hevder, men vel så mye mot nåtiden, mot øyeblikket. Mot muligheten av et nærvær og et fravær. Eksistensproblemet analyseres slett ikke ontologisk, og analysen av døden er springende, til tider upresis. Dette er likevel ikke annet enn dødens uvisshet, dens uforklarlighet, som ikke kan og ikke skal forklares, men som i møtet med våre forestillinger kan forklare noe annet; hvordan den forklarende er i sitt innerste vesen.

Theunissen får altså rett til sist, i sin kritikk. Og tar kan hende grundig feil. For vel er ikke Kierkegaard konsekvent i sitt bildeforbud. Men kanskje var ikke hensikten å fremstille dødens faktisitet klart og rent. Kanskje var hensikten snarere å iscenesette et drama, et drama der det nok fins noen biroller og en rik problematikk og symbolikk. Men av hovedroller fins det bare to. Den ene er tiltenkt deg. Den andre døden.

Og ser vi litt nøyere etter, så er døden denne gang kledd i lærerens klær, den gamle skolemesteren. Spanskrøret ligger nok bak kateteret, men akkurat nå smiler han, til vår store overraskelse. Han virker så mild, der han kommer inn på scenen, og møter oss, de levende, de bekymrede, til en siste dialog (SKS 5, 462-63):

Nu henvender den Bekymrede sig til Alvorens Lærer; og saaledes er jo Døden ikke en Skræmsel uden for Indbildningen. Den Lærende vil nu Dette eller Hiint, han vil gjøre det saaledes og under disse Forudsætninger: "og ikke sandt, saa lykkes det?" Men den Alvorlige svarer slet Intet, og endeligen siger han, dog uden at spotte, med Alvorens Rolighed: "ja, det er muligt!" Den Lærende bliver allerede lidt utaalmodig; han udkaster en ny Plan, forandrer Forudsætningerne, og slutter sin Tale paa en endnu mere indtrængende Maade. Men den Alvorlige tier, seer roligt paa ham og siger endeligen: "ja, det er muligt!" Nu bliver den Lærende lidenskabelig, han griber til Bønner, eller hvis han er saaledes udrustet til snilde Tankevendinger, ja han fornærmer maaskee endog den Alvorlige, og bliver selv ganske forvirret, og Alt synes Forvirring om ham; men da han med disse Vaaben og i denne Tilstand stormer ind paa den Alvorlige, maa han udholde hans uforandrede rolige Blik og finde sig i hans Taushed, thi den Alvorlige seer blot paa ham og siger endeligen: "ja det er muligt."

Marius G. Mjaaland