Kierkegaards verksted

[Søren Kierkegaards Skrifter: Journalerne NB-NB5
Redaksjon: Niels Jørgen Cappelørn, Joakim Garff, Jette Knudsen, Johnny Kondrup og Alastair McKinnon
428 sider. Gads Forlag. 2003]

I 1847 skriver Søren Kierkegaard følgende linjer i sin journal: "Kun naar jeg producerer befinder jeg mig vel. Da glemmer jeg alle Livets Ubehageligheder, alle Lidelser, da er jeg hos min Tanke og lykkelig." Denne og mange flere av Kierkegaards bekjennelser til papiret kan nå leses i en ny og historisk kritisk utgave av hans journaler, et dokument som til alt overmål demonstrerer hvor kort veien er mellom det helt store litterære jubelbrus og det kaldeste eksistensielle gys - hos Kierkegaard, som til tross for sin enorme produksjon sjelden er blitt beskrevet som noen lykkelig mann. Men, altså …

Et nytt bind av Søren Kierkegaards Skrifter (SKS) foreligger i disse dager fra Gads Forlag i København. Rettere sagt bind 20, som inneholder de fem første av de i alt 36 journaler Kierkegaard førte fra 1846 og frem til sin død i 1855 (7600 håndskrevne sider). Utgiveren er Søren Kierkegaard Forkningscenteret i København, anført av leder Niels Jørgen Cappelørn. Prosjektet er finansiert av Danmarks Grundforskningsfond, og representerer et av de største edisjonsfilologiske løft i Norden noensinne. SKS vil i sluttet orden utgjøre 55 bind - 28 bind tekst og 27 bind kommentarer - og samler mellom sine permer alt Kierkegaards penn har rørt ved. Første bind utkom i 1997, og det siste er ventet i 2009.

Utgivelsen har nå kommet til et kritisk punkt i Kierkegaards liv og forfatterskap. Året er 1846 og Kierkegaard har nylig publisert Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift, en bok både han og ettertiden har holdt for et hovedverk. Efterskriften skulle markere en verdig avslutning til det som allerede på dette tidspunkt var et imponerende forfatterskap, både i omfang og originalitet. Kierkegaard skulle søke stilling som prest og slå seg ned på et stille landsens sted. Til dette kom at han egentlig ikke regnet med å leve ut året, for da ville han fylle 34 år og dermed innhentes av den familieforbannelse som tilsa at han ikke skulle leve lenger enn Kristus. Det var imidlertid et helt uventet pek fra skjebnen som skulle bli retningsgivende for både hans liv og hans forfatterskap fra nå av.

I en polemisk artikkel i Fædrelandet den 27. desember året før nedkaller han over seg det som siden er blitt kjent som Corsar-striden, der Kierkegaard gjennom en serie karikaturtegninger i vittighetsbladet Corsaren blir uthengt til forlystelse for byens borgere. Det er i en slags mental kryssild mellom de ovenfor nevnte livsvilkår at Kierkegaard den 9. mars 1846 påbegynner den journalen som får benevnelsen NB, og som følges opp av NB2, NB3, og så videre. De fem første som er samlet i inneværende bind, strekker seg i tid frem til juli 1848.

Kierkegaard hadde benyttet journaler helt siden 1833 (tidligere utkommet som SKS 17, 18 og 19), men fra og med journalen NB skifter hans opptegnelser karakter. Fortsatt fungerer journalen som et arnested for de tanker og ideer som senere utvikles i de trykte skrifter - Kierkegaards journaler minner lite om dagbøker i vanlig forstand. Men der det tidligere er nærmest umulig å trekke direkte linjer fra det litterære verksted og til forfatterens hverdagslige gjøren og laden, tenderer opptegnelsene nå i sterkere grad mot det selvbiografiske. Sammenstøtet med Corsaren og de tegninger som med et slag hadde gjort ham til en komisk figur man pekte på og lo av på gaten, har rystet den forfinede ironiens magister dypt. "Den Dag da Pøbelen her i Byen slaaer mig i Hatten (og den Dag er maaskee ikke langt borte) den Dag har jeg seiret", skriver han. Dét var det neppe noen overhengende fare for, men i opptegnelse etter opptegnelse modulerer han utfallene mot de daglige ydmykelser han er blitt gjenstand for.

Men Kierkegaard ville ikke vært Kierkegaard om ikke disse konkrete tildragelser ble hevet opp på et høyere idéplan. Corsar-striden blir i første omgang et springbrett for Kierkegaards kritikk av dagspressen, som han omtaler i dramatiske ordelag: "Dag-pressen er og bliver det onde Princip i den moderne Verden," heter det et sted. Gjennom alle de fem journalene varierer han kritikken av det han kaller journalistenes tryglende tyranni. Det er psykologien i de masseproduserte meninger Kierkegaard borer i, gjennom et utall av mer eller mindre beherskede opptegnelser. Vi har i dag tatt flere og lange skritt inn i det mediesamfunn Kierkegaard stod ved terskelen av, og det er en friskhet i hans iakttakelser og en brodd i kritikken som fortsatt er oppsiktsvekkende.

Mer skjebnesvangert var imidlertid den andre konsekvens av Corsar-striden, nemlig tanken om det moderne martyrium. I journalen NB3 heter det illevarslende at det "Tiden behøver er ikke et Genie", for det har den da allerede, må vite - "men en Martyr." Kierkegaards tanke om den enkelte, subjektiviteten som sannheten og dermed mengden som usannheten, radikaliseres nå drastisk. Foruten å sjikanere sitt arbeidsomme geni på det aller groveste, har den danske biedermeiertiden også avskaffet kristendommen til fordel for en makelig og uforpliktende snakksalighet, og hvem skal da forkynne kristendom? "En Forhaanet, men vel at mærke En som kunde have haft Magten, just deri stikker Braadden." Fra disse journaler og frem til Kierkegaards siste og voldsomme angrep på kirken og den offentlige gudsdyrkelse i 1854-55 er det en snorrett vei, og det er interessant å se hvordan det arsenal av retorisk skyts han senere anvender her finner sin første form.

Journalene står imidlertid ikke kun i polemikkens tegn. De markerer også en vektforskyvning mot det kristelige og oppbyggelige forfatterskap. Det er i disse journaler Kierkegaard nedtegner de første utkast og ideer til sentrale skrifter som Opbyggelige Taler i forskjellig Aand (1847), Kjerlighedens Gjerninger (1847), Christelige Taler (1848) samt Sygdommen til Døden (1849) og Indøvelse i Christendom (1850). I tillegg til innfall og skisser kan hans opptegnelser eksempelvis arte seg som begrepsavklaringer mellom den oppbyggelig tale og den kristelige overveielse, den kristelige tale og prekenen m.m. Disse og andre refleksjoner omkring den sjanger han til enhver tid beskjeftiger seg med viser at Kierkegaard tok med seg sitt stilistiske raffinement inn i selv den minste oppbyggelige tale, og man gjør klokt i å stifte bekjentskap også med denne siden av hans forfatterskap. Det er i det hele tatt forfatteren Kierkegaard vi kommer tettere på i journalene. Flere steder reflekterer han over sitt eget forfatterskap og dets rolle i samtiden, for ikke å si fremtiden, som i denne profetiske opptegnelse: " Og derfor vil just engang ikke blot mine Skrifter, men netop mit Liv, hele Maskineriets intrigante Hemmelighed blive studeret og studeret." Fra disse høye svev kan han også bevege seg ned i de rent skrivetekniske detaljer. I en lang betenkning kalt Noget om min Interpunktion redegjør Kierkegaard for de dypere beveggrunner for sin tegnsetting: "Det der især beskæftiger mig er det architektoniske-dialektiske, at der paa eengang for Øiet viser sig den Sætningernes Proportion, som igjen for Stemmen, naar man læser høit, er Rythmen - og jeg tænker mig bestandigt en Læser der læser høit." Kierkegaards aldri hvilende refleksjoner omkring sin egen forfattervirksomhet, hans bevissthet om formens og stilens betydning, for ikke å si primat, gjør ham i utpreget grad til en moderne forfatter.

Kierkegaards litterære etterlatenskaper er tidligere utgitt i to forskjellige utgaver, først i hans eget århundre (1869-81) og senere i den store utgaven av Papirer (1909-48). SKS atskiller seg fra de tidligere utgaver ved et grunnleggende arkivisk prinsipp, noe som innebærer at - i dette tilfellet - journalene utgis som primære tekstenheter, selv om Kierkegaard kan ha benyttet dem i ulike tidsrom; begynt bakfra for siden å ha skrevet forfra etc. - til forskjell fra Papirer, som foretok kronologiske og tematiske inngrep etter et sinnrikt ABC-system. Til dette kommer at journalene i SKS også visuelt gjengis slik de forelå fra forfatterens hånd. I henhold til vanlig praksis brettet Kierkegaard et kvartformat ark i to og skrev hovedteksten i innerspalten. Ytterspalten ble brukt til rettelser og tilføyelser, som i mange tilfeller er omfattende. Der de tidligere utgaver har gjengitt journalene som en løpende tekst, får man med SKS' brede format et langt mer realistisk bilde av Kierkegaards arbeidsprosess. Legger man det 476 sider store bind med realkommentarer ved siden av (K20), som også inneholder en grundig tekstredegjørelse, så har man nå et forskningsverktøy tidligere utgaver ikke har vært i nærheten av. Kommentarbindet representerer en tidobling i forhold til de tidligere tekstapparater, og er alene et kultur- og språkhistorisk oppslagsverk av stor verdi.

Utgivelsen av Søren Kierkegaards Skrifter er intet mindre enn en begivenhet, og det er bare å håpe at midlene strekker til slik at utgaven kan foreligge i komplett stand innen tiåret er omme. Denne leser gleder seg uansett til neste bind med journaler, som vil foreligge til høsten. Å følge dette særegne forfatterskapets tilblivelse i krysningspunktet mellom journaler og de trykte skrifter gir en nærmest magisk leseropplevelse.

THOR ARVID DYRERUD